Skip to content

Norges historie 1814-2014

800px-Eidsvoll_riksraad_1814Embetsmannsstaten (1814–1884)

Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.

Industrialiseringen i Norge (1850–1900)
I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene.
Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorden, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer.
Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården.
Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lenger var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang til råstoffer, eller i byer med god havn.
Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer.

Fremveksten av det norske (1884–1905)

Fremveksten av det norske og Unionsoppløsningen
Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet er det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg.
Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingenen i Karlstad høsten 1905.
Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.

Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905–1940)

Utdypende artikkel: Fra venstrestat til kriseforlik
I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under verdenskrigen. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.
Under verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, selv om tyskernes ubåtkrig førte til 2000 døde sjøfolk, og mer enn 800 skip gikk tapt, og tilsammen 1 200 00tonn gikk tapt[trenger referanse]. Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpnet revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høyre lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.
Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30-40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisen førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisen førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på et anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, det såkalte Kriseforliket.

Krig og okkupasjon (1940–1945)

Norge under andre verdenskrig
9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Tyskland. Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 250 000 tyske tropper stasjonert i landet. All sivil myndighet var samlet i et tysk Reichskommissariat, som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, fører for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden.

Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945–1972)

Utdypende artikkel: Norge i etterkrigstiden
Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk. Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.

Oljeindustri og deindustrialisering

Økonomi
Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av olje og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging på 70-tallet, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 80-tallet. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon.

Politikk
På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemmingen om medlemskap i EEC (Nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemmingen førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat på 1970-tallet. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.

Kultur
Etter 2-3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift forhold og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden.
Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.

Legg igjen en kommentar