Skip to content

Kulturen i støpeskjeen

I 1814 kan Norge knapt skilte med noe kulturliv i vår forstand. Mellom 1814 og 1819 utkom bare ca 4 skjønnlitterære verk i året. To av våre største diktere, Ludvig Holberg og Johan Hermann Wessel – født i henholdvis Bergen og Vestby – hadde begge virket i København på 1700-tallet. Danskene regnet dem (og gjør det stadig) som danske diktere. I litteraturen skjer faktisk ikke noe av betydning i Christiania før 1830-årene med Henrik Wergeland og J. S. Welhaven. 

 

I 1840-årene styrkes den nasjonale bevissthet, bl a med utgivelsen av norske folkeeventyr som Asbjørnsen og Moe har reist rundt i Norge og nedtegnet. M. B. Landstad samler inn norske folkeviser og P.A. Munch skriver sitt kjente historieverk. I denne tiden påbegynner også Ivar Aasen sitt store prosjekt med studier av norske bygdedialekter, som skal legge grunnlaget for et nytt norsk skriftspråk.

 

Vi er med andre ord i den nasjonalromantiske epoken, hvor beundringen av vår storhetstid og begeistringen for bondekultur, folkeliv og norsk natur er fremtredende.

Legg igjen en kommentar